Påskeferie!

Nå er det som sagt påskeferie, noe som betyr at jeg får besøk av min kjære Stian i morra! Han skal være her i 2 uker, og for at han skal få oppleve litt Afrika i løpet av den tiden, er planene timet og tilrettelagt. Jeg har sittet med nesa i guideboka, og laget en liten rute vi skal gjennom. 

Vi begynner med et par dager i Accra, før vi tar turen til vårt andre hjem, Big Milly's.

Etter et par dager der, setter vi nesa videre mot vest, nærmere bestemt Kakum nasjonalpark. Dette er det nærmeste safari vi kommer, uten å måtte ta bussen 15 timer opp i nord, noe jeg ikke sier meg villig til å gjøre igjen. Så Stian får være fornøyd med denne parken!

 Etter å ha overlevd denne hengebroen, skal vi bo på dette stedet.

Hvor det finnes slike i vannet under hyttene vi skal sove i. Ganske kult.

Etter å ha klappet litt krokodiller og vært på en slags safari, tenker jeg at det er på tide med litt ny påfylling av strandliv. Så vi drar likegodt litt lengre vest til denne fantastiske stranden.

Det viste seg å være en ganske ok plan dette, fordi mine kjære romkamerater ville gjerne ta del i denne turen. Jeg føler dermed litt press på at dette skal gå som smurt, noe jeg tviler på at skjer, i og med at vi fremdeles befinner oss i Afrika. Men en gøy og opplevelsesrik tur; det skal det bli!

Ghanesisk mat, bading og volleyball!

Nå har vi påskeferie! Før jeg legger ut om planene våre for de neste to ukene, vil jeg vise hva vi har gjort den siste uka, bare for å vise hvor mye vi fortjener denne ferien:

• Vi har vært ved bassengkanten på hotellet Shangri-La.

Her sitter vi i basseng-baren!

Ok sted, helt for oss selv!

Augestad er fornøyd!

Iskald iste i varmen!

Holde-seg-for-nesa-buddies

• Vi har samlet mot til å endelig prøve litt ghanesisk mat. Vi fant ut at det holdt med denne ene gangen. Det så ikke ut som vi hadde spist særlig mye av maten når servitrisen kom for å rydde opp og lurte veldig på om vi faktisk var ferdige. Det var vi så absolutt.

Waakye; det ser bedre ut enn det smaker

Okro soup; det smaker som det ser ut som

Deilig konsistens, med ukjente kjøtt-lignende biter i

Banku; en slags deigklump man skal dyppe i suppa ovenfor

Fried yam, likner på potet. Overraskende nok, synes vi dette er det beste.

Fried plantain

Augestad holder seg til jollof rice

Må late som jeg er veldig fornøyd, siden de ansatte stadig sendte oss nysgjerrige blikk

• Vi har spilt volleyball på den amerikanske ambassaden. Sist gang vi var på utestedet Duplex her i Ghana, fikk vi forespørselen om å være stick chicks på en polokamp. Andre gangen vi tok turen dit, ble vi kjent med noen som jobber i marinen, og vi ble derfor invitert til den amerikanske ambassaden for å spille volleyball. Impulsive som vi er, tok vi da turen dit.
  Ord som beskriver hvordan jeg følte meg under kampen: malplassert, en smule forvirret, og ganske flau. Kampen begynte med at jeg, som eneste hvite og eneste jente på laget, ble plassert helt foran. Jeg klarte selvfølgelig å bomme på første ballen, noe som gjorde lagkameratene mine litt bekymret. Han ene kom bort til meg og spurte: ”Is it your first time playing volleyball?”, ”Eh, no. Does it looks like it?”, ”Hm, yes.”. Videre spurte han om jeg var redd for ballen. Selvfølgelig var jeg litt redd for ballen, lille meg midt i blant en haug med store, sterke menn som jobber i marinen, skrikende og kjeftende til hverandre dersom noen bommet. Var ikke bare ballen jeg var redd for. En annen viste også sin bekymring angående mine spillekunnskaper når han sier til medspilleren sin: ”keep an eye on her”. Følte meg ikke akkurat høy på pæra. Etter noen ganske gode server, som mine medspillere bekreftet ved å skrike av full hals: ”good serve!”, viste det seg at jeg ikke var helt ubrukelig likevel. Kampen blir avsluttet ved at vi vinner; og ja, det var selvfølgelig min fortjeneste. 

Som å se meg i aksjon.

Dette er noe av det vi har bedrevet tiden vår med den siste uka, og selvfølgelig også jobbet litt (kommer mer om det senere). Koser oss på markedet med å leke med jentene, og synes faktisk det er litt trist at det nå er påskeferie og en stund til vi ser de søte ansiktene igjen. 

Som dere skjønner, fortjener vi en påskeferie nå, etter noen harde uker her i Ghana!

En dag i Ghana

• Begynner dagen med at huseieren vår forteller oss at vi har lagt på oss. Vi spør: "så du sier vi er blitt feite?" Han: "liker ikke å bruke det ordet. Men dere har fått en veldig fin glød i ansiktet!" Vet ikke om ærlighet alltid varer lengst.

• Hiver på oss en kjole og solkrem, og spiser havregrøt.

• Hilser på nabodamene som lager mat og mennene som mekker på biler (har et slags verksted midt på gata ved oss).

• Blir fridd til noen ganger frem til holdeplassen hvor trotroen vi skal ta går fra.

• Venter på riktig trotro en stund, prøver å tyde hva de skriker og hvor de skal.

• Holder oss fast, spent på om bilen holder til vi kommer frem. Satt på et ganske løst setet her en dag, og måtte klamre meg fast i vinduet/veggen for å ikke falle bakover/fremover. Ester ser skeptisk på meg, for veggen var visst ikke helt stødig den heller…

Solbrillene er viktig å ha på, både for alt støvet og fordi jeg kan skjule litt at jeg sover.

• Er enten på kontoret noen timer, eller på markedet. (Bilder av markedet kommer, så det får holde med et par bilder fra kontoret vårt).

• Tar trotro tilbake, noen ganger er vi heldige og kommer dit vi planlegger å komme. Klarer på et underlig vis å sove sittende. Er alltid spennende hvilken trotro man får, her om dagen satt jeg og Siri bakerst i bilen på seter som var som gyngestoler. Det er greit nok at setene gynger litt, men ikke fullt så greit når bakdørene er festet sammen med et tau. Måtte da klamre oss fast i setet foran oss, hvor Ester og Jeanette sitter, men hjalp ikke særlig på tryggheten det heller i og med at deres seter gynget alle veier. Måtte le ganske godt når Siri bekymret kommenterer at gulvet nesten gir etter når ho setter føttene på det. Da fikk jeg et bilde i hodet av Flintstone, bare at det var Siri. Lo hele veien hjem, og glemte faktisk hvordan det egentlig sto til med bilen. 

Som å se Siri, dersom gulvet hadde gitt etter.

• Slapper av på Melting Moments, en cafè hvor de faktisk har vanlig kaffe (og ikke pulverkaffe som resten av Ghana har). 

Blader og kaffe, vi er i himmelen!

• Går hjem nedover Oxford Street, etter å handlet mat på supermarkedet Koala.

• Blir fridd til noen ganger til på hjemveien.

• Sier nei til mannen som selger solbriller, og også til mannen som selger løk. 

• Folk roper ”obroni”, ”Hello”, ”I like your stile”, ”I like your walking” (Hm, ok?), "You have white hair!" (åh, det har jeg ikke lagt merke til..), "You white people, do you like pineapple?". Man kan jo ikke annet enn  å le av slike kommentarer.

• Spiser mat ute eller hjemme. Er det tirsdag, blir det pizza (to for en).

Her har vi lagd chicken korma.

• En liten middagslur etter en lang arbeidsdag er ikke feil.

• På ettermiddagen ser vi på serier sammen, drar ut med våre ghanesiske venner, eller henger sammen med nabovennene våre, som blant annet er dama som eier en negle-salong i nabolaget.

• Spiser litt ananas og mango.

• Klager på at det ikke er vann. Blir veldig glade når det kommer tilbake.

• Blir frustrerte og svette når strømmen går. Blir glade og avkjølt når strømmen kommer tilbake.

• Smører oss med myggolje. Klør på myggstikk.

• En gang i blant slår vi til med en joggetur i de mørklagte gater, som i grunn er en risikosport i seg selv. Man må nemlig klare å unngå de mange hullene i bakken, og det er ikke bare enkelt når det ikke er veldig mange gatelykter her. Vi får en del blikk av de lokale som sitter i veikanten, noe jeg for såvidt kan skjønne. Må jo være et morsomt syn når fire hvite jenter kommer løpende på rekke og rad, med noen hopp innimellom for å unngå et hull som plutselig dukker opp. Er visst ikke et vanlig syn i Ghana, for en politimann spurte oss til og med om alt var bra, trodde visst vi hadde noen menn i hælene. Joggeturen blir etterfulgt av en dusj med flasker, som følge av enten manglende vann eller null trykk i dusjen.
• 
  
• Litt hver dag øver vi oss på denne dansen, og sangen har jeg derfor konstant på hjernen. En veldig fengende låt! http://www.youtube.com/watchv=17vC8qZILJE&feature=share

• Forbereder oss til å jobbe på markedet. Lager da for eksempel armbånd som vi lærer jentene å lage.

• Hver kveld er det et prosjekt i seg selv å skulle legge seg. Man må nemlig ordne på myggnettingen, som vil si å fikse alle trådene og klypene, komme seg inn uten å ødelegge dette, legge beina på hver sin side av puta som ligger nederst i senga som da skal holde oppe nettet på et vis, dytte nettet inn under madrassen rundt hele senga, for så å ligge helt i ro for å bli litt mindre varm etter alt styret. Da sover jeg i grunn ganske godt, med myggnettingen som akkurat ikke kiler meg på nesa.  

En serie usaklige hendelser

Det skjer mye her i Ghana. Mye usaklig. Her kommer to eksempler på det.

Sist helg var vi ute en tur med våre ghanesiske venner, da noen britiske gutter kommer opp til oss og prøver å stille oss et spørsmål gjennom den altfor høye musikken. Som jeg har gitt uttrykk for tidligere mangler det ikke på oppmerksomhet eller frieri når man befinner seg i Ghana, og etter en liten tid her er vi blitt ganske gode på å avvise folk. Derfor falt det oss ganske naturlig å bare overse disse guttene også. Ester derimot, som faktisk fikk med seg spørsmålet deres, ble umiddelbart interessert. Jeg var en smule skeptisk når hun etterpå drar oss til siden og opprømt sier: "De spør om vi vil være stick chicks på en polo-kamp i morra!". Ikke akkurat et spørsmål noen av oss har fått før, og siden ingen av oss noen gang har sett en polo-kamp før, kunne vi ikke si nei til dette. Vi fikk beskjed om å kle oss i hvitt, siden det var fargen til det engelske laget, og møtte opp på polo-banen med i grunn ingen forventninger og like lite kunnskaper om polo ("crocket bare på hest, blir ikke det cirka polo?").

Jobben vår var da som navnet tilsier, pinne jenter. Vi skulle da holde styr på pinnene, og når en fra laget vårt da kom ridende bort til oss og ba oss om en 52 i stedet for den 53 han allerede hadde, måtte vi skyndte oss å finne en slik og gi den til ham. Som dere skjønner er det ikke en jobb beregnet for hvem som helst.

Fødte stick chicks!

Det engelske laget.

Vi (liker å tenke at vi var en del av laget) tapte selvfølgelig mot Ghana, stillingen ble vel noe sånt som 9 - 4 1/2. De har visst halve poeng i polo. Uansett, gøy var det, og selv om jeg ikke akkurat har fått så mye mer kunnskaper om polo, vet jeg at det er kult å være stick chick. Greit å vite hvis noen andre skulle få en slik forespørsel i fremtiden.

I går var det St.Patrick's Day. Det skulle visstnok feires på den irske puben som ligger i nabolaget vårt, noe vi ikke kunne gå glipp av. Vi liker jo tydeligvis å gjøre ting som er litt utenom det vanlige for nordmenn i Ghana. Som sikkert mange vet er grønn den populære fargen å kle seg i på denne dagen, og vi vurderte å gå kledd slik.

Men i og med at vi befinner oss i Ghana var det ikke alle delene av dette antrekket som var like lett å få tak i, så vi nøyde oss med at Ester gikk med grønn neglelakk.

Sammen med en gjeng irer på 60 + og musikk fra en sekkepipe var det riktig så god stemning!

Tenkte det var på sin plass å informere om at inn i mellom polo-kamper og feiring av St. Patrick's Day, tilbringer vi også litt tid her på strandparadiset vårt i Ghana. Dette for å få frem at vi ikke bare driver på med usaklige ting, og for å skryte litt over hvor deilig det er å bo i Afrika.

Fast bosted på Kokrobite

Fornøyde jenter!

Gøy med kort!

Augestad er fornøyd!

Turist for en dag

Etter å ha bodd i Ghana en stund, bestemte vi jentene oss for at det var på tide å bli enda bedre kjent her i Accra. Vi fant derfor frem guideboka, slo opp på siden "what to see in Accra", og satte av en dag for å bare være litt turister. Med kameraet rundt halsen, havregrøt i magen og solkrem i ansiktet, drar vi avgårde med guideboka plassert under armen. 

Jeg ble utnevnt til å være guide, så jeg måtte da gjøre meg kjent med kartet. 

Jentene klare for sightseeing.

Første stoppet er fyrtårnet i James Town. Denne bydelen blir beskrevet i guideboka som "the most atmospheric part of Accra". Et av høydepunktene her er det 30m høye fyrtårnet, som vi kunne klatre opp i. 

I nesten 30 grader og etter svært lite trening den siste måned (som vil si at vi har planlagt å trene siden vi kom, men ikke fått gjennomført det enda), må jeg si at de 85 trappetrinnene var i det meste laget. 

Men gøy var det, og veldig god utsikt, så det var verdt strevet!

Måtte ta en tur på stranda som lå rett ved, hvor vi besøkte en organisasjon som jobber med gatebarn. Den er startet opp av to personer som heter Jay og Nii, og kalles da selvfølgelig JayNii. De gir gatebarna et sted å sove, to måltider om dagen, hjelp til å få plass på en skole, skoleuniform og bøker. Streetwise, som organisasjonen også blir kalt, har også en dansegruppe som reiser rundt og opptrer. Vi som også jobber med gatebarn synes dette var et veldig bra prosjekt, som ser ut til å funke for disse barna. Kanskje noe vi kan ta med oss til organisasjonen vi jobber i?

Et av gatebarna som ville vise oss stranda.

Man blir fort sliten og varm av å gå på sightseeing i Ghana, så en lunsjpause var nødvendig. Etter litt frem og tilbake, grunnet mine dårlige kart kunnskaper, endte vi opp på en veldig koselig vegetar-restaurant rett ved stranda. Bønne-burger var bedre enn det høres ut som!

Etter å ha ladet opp med mat og drikke, var vi klare for litt mer sighseeing. Neste stopp på turen var Kvame Nkrumah Memorial Park, som er minneparken til Ghanas første president.

Veldig fint, men vi måtte nøye oss med å ta bilder gjennom gjerdet. Ble ikke så godt mottatt det heller.

Ester er veldig fornøyd turist!

Etter noen lange og varme timer, bestemmer vi oss for at det er nok sightseeing for en dag. Siste stoppet tok vi like godt mens vi ventet på en trotro, som da er Independence Square. Fordi vi selvfølgelig skulle hjem akkurat når resten av Accra skulle hjem, kom det aldri en trotro med ledige seter, så vi endte opp med å dele en taxi med han i stripete skjorte til høyre i bildet.

Planen var egentlig å gå innom Osu Castle også, men det ble for mye for oss i denne varmen, så det får vi ta en annen dag.