23 dager

23 dager i Ghana. Høres ikke så mye ut, men føles som en evighet. Jeg oppdager nye ting hver dag, og tenkte jeg ville dele med dere noe av det jeg har lært om Ghana til nå:

• At mange barn er veldig skeptiske når de ser hvite. Slik som denne nydelige jenta her, som faktisk begynte å gråte da hun så oss. Moren forklarte at det var første gang hun så en hvit person. Følte meg litt som en marsboer.

• At vi har to skilpadder i bakgården vår, som da heter Kjell og Bjarne (navngitt av Ester).

•  At vi har takterrasse! Dette er et veldig fint sted for å drikke ananasjuice, lese pensum og jobbe med brunfargen. 

                            

• At tro-tro er det mest brukte kjøretøyet. Dette er da en slags minibuss som man fyller med veldig mange mennesker, og sammen med skinnseter kan det til tider bli i det klammeste laget. Heldigvis er det såpass trangt om plassen, hvis ikke lurer jeg på om jeg av og til hadde sklidd av setet. Ikke nok med det, de er heller ikke av beste kvalitet disse bilene. Dørene faller av rett som det er, men det er i grunn ikke noe problem, de bare fester den på igjen. Litt betryggende er det jo at de fleste bilene har klistermerker på rutene med  "Trust in God Always" og "Pray." Uansett, vi kommer oss frem! Dersom vi vil dra til ”Circle”, som er en slags busstasjon i Accra, står du bare ved veien et sted og lager en sirkel med fingeren din, venter til det kommer en tro-tro med en gutt hengende ut av døra som lager et liknende tegn, og du hopper på. Ganske enkelt og forvirrende system på samme tid. 

•  At det finnes Taco Dinner Kit på supermarkedet. Kostet riktignok nærmere 40 kroner og smakte såpe, men en liten følelse av norsk taco ble det!

• At ghanesere er svært hjelpsomme. Forvirrede nordmenn som vi ofte er, spør vi av og til om veien. Og da holder det ikke å forklare hvor vi skal gå, de følger oss like godt hele veien! Og spør du etter en boksåpner i en av bodene her, og den hyggelige mannen ikke selger det, nei, da får vi låne en gammel han har på lager inntil han får tak i en ny til oss. "You are my brothers! You are mye sisters!", forteller han oss. Hyggelig fyr.

•  At å vaske klær for hånd er en treningsøkt i seg selv, og ikke særlig gøy (selv om jeg smiler). Og rent blir det heller ikke.

• At etter man har hilst følger det naturligvis et frieri. "Oh, you are from Norway? I will marry you!" Svarer som regel nei.

• At visum ikke bare er enkelt å skaffe seg. Før vi dro sendte vi inn en masse papirer og betalte en masse med penger, men det viste seg å ikke være nok. Da vi kommer på flyplassen går de tre andre til en luke, hvor de får 30 dagers visum, mens jeg som går i en annen luke, hvor selvfølgelig køen er tregest, hvor jeg får 60 dagers visum. Og dette til tross for at jeg hadde dotter i ørene etter flyturen og ikke hørte noe av det mannen bak det tykke glasset sa til meg, så jeg måtte faktisk legge øret på disken for å høre noe i det hele tatt. Så eneste mulige grunn jeg kan se, er at han synes jeg hadde et fint øre. Uansett så betalte jeg mindre enn de andre for å forlenge visumet i dag, så jeg er fornøyd!

• At å drikke vann fra pose er mye gøyere enn å drikke fra flaske.

• At tuting får deg frem i trafikken. Her gjelder det å presse seg frem. For å få førerkort trenger man bare å betale en sum, noe som forklarer litt av kaoset her. Når vi forteller ghanesere om trafikkreglene vi har i Norge, er reaksjonen: "hvorfor gidder dere å ha så mange regler?"

• At livet i Ghana slettes ikke er feil!

23 dager. 112 dager igjen. Mye å lære.

I morra reiser vi opp til nord hvor for en ukes tid, hvor vi skal intervjue tidligere jenter som har vært med i programmet og familiene deres. Blir veldig spennende, veldig skummelt, og veldig lærerikt. Regner med det er dårlig med internetttilgang der, så dere hører mer fra meg når vi er tilbake.