African-time og ville veier

Torsdag drar vi til busstasjonen for å kjøpe billetter til Mole, som er en nasjonalpark noen timer unna. Fornøyde har vi billettene i hånda, og venter klare på bussen halv 2, som er tidspunkt for avreise.  

Her sitter vi i solsteika på busstasjonen 

Hyggelig sted

I stedet for halv 2, kommer den kl. 7, og kjører halv 8. Det var visst helt vanlig at bussen var nesten 6 timer forsinket. For meg som blir utålmodig av å vente på trikken i 5 minutter, synes dette var litt i det meste laget, men etter som timene gikk begynte man å innfinne seg i at den var og ble forsinket. Så da fikk vi oss like godt noen nye venner på busstasjonen.

Ei veldig søt jente som likte å bli tatt bilde av

Toalettbesøket her på busstasjonen er noe man må oppleve når man er i Afrika, helst bare en gang. Det foregikk slik at man gikk inn i et slags avlukke, hvor det da var sement på bakken som var skjevt. Smart tenkt av de som laget denne "doen", for da er det bare å sette seg ned, så renner alt ned på den ene siden. Når man da kommer ut igjen står det tekanner med vann og venter på deg, slik at du kan skylle føttene dine. Ikke nok med at man har et lag med støv på seg hele døgnet, så hjalp ikke akkurat dette på. 

Kl. 1 på natten kommer vi frem i Mole. Som det står i guideboka, du kan enten se på denne bussturen som "a real african adventure, or a busride from hell". Vil si det var en god blanding. Humpete er ikke god nok beskrivelse, følte meg så ristet etterpå at jeg har en mistanke om at innvollene byttet plass i løpet av turen. Hvis noen planlegger å ta denne turen, vil jeg ikke anbefale å være tissetrengt. Ikke ideelt på afrikanske veier. Etter 6 timer hvor vi må klamre oss fast for å ikke falle ut av setet, noen snuoperasjoner fordi noen visstnok hadde glemt telefonen sin på busstasjonen, og noen hoderystelser rikere etter at hoder dunker inn i vinduet, kommer vi endelig frem.

Etter noen få timers søvn, står vi opp kl. 6 klare for safari. Vi begynner med en gå-safari, men siden vi ikke så noen elefant, hoppet vi på en bil-safari senere på dagen også. Er ikke det villeste dyrelivet her, men noen dyr så vi i hvert fall. 

Midt på bildet ser du øynene til en krokodille 

Så ingen elefant på gå-safarien vår, men et elefantspor fant vi

Og vi så Pumba (villsvin)

Løver var visst et sjeldent syn, guiden vår hadde sett bare en i løpet av 25 år der, så vi var fornøyde med fotsporet

Guiden vår, Christopher

Og så var det tid for bil-safari

Siri og Jeanette klare!

Dette synes jeg og Ester var over gjennomsittet gøy

En antilope av et slag

Enda en antilope av et slag

Og så hyler jeg til!

For der står det en elefant! Da var plutselig alle kulene i hodet etter bussturen glemt.

Solnedgang fra hotellet

De timene vi ikke tilbringte på utkikk etter ville dyr, slappet vi av ved bassengkanten.

Dagen etter var det bare å stålsette seg for den 6 timers lange bussturen tilbake til Tamale. Bussen skulle gå kl. 4 på morgenen, og den var faktisk nesten tidsnok. Etter å ha overlevd enda en busstur, var det bare å sette seg og vente i Tamale på at neste buss skulle gå kl. 4 på ettermiddagen. Da var det bare 15 timer på buss igjen, før vi endelig var fremme i Accra. Man blir litt sliten etter et døgn på reise, i hvert fall i buss på afrikanske veier. 

Vil si vi har oppleve Afrika på sitt beste (og verste) i løpet av denne turen, og er klare for å oppleve mer (kanskje ikke bussturen med det første).

Sosionomer på tur til Tamale

Søndag kveld er det pakking på gang her på Diamond Palace, og det store spørsmålet er som alltid, selv i Ghana, hvilke klær skal man ta med. Jeg og Ester fant fort ut hvilket antrekk som var passende til safarituren i hvert fall.

Klare for elefanter og alt annet som måtte dukke opp

På mandag satte vi nesene mot nord, nærmere bestemt Tamale. Strålende fornøyde var vi da bussen ankommer, det er nemlig store, deilige skinnseter man kan legge bakover. Vi rigger oss til og gjør oss klare for en 12 timers busstur, som viste seg å være en 15 timers busstur i stedet for. Det eneste som hindret oss fra å sove søtt disse timene, var de afrikanske såpeseriene som gikk konstant på tv'en. Det består for det meste i skriking og roping, noe til og med iPoden min ikke kunne overdøve. Uansett, vi kom frem til Tamale i god behold, kl. 5 på natten. Da hadde vi plutselig ikke noe sted å sove, og kjørte rundt i taxien med fire, overtrøtte og sultne jenter i baksetet for å finne noe som var ledig. Humøret var likevel på topp, og latteren smitter alltid lett i denne gjengen.
Vi måtte le enda litt da vi endelig finner et sted å sove, King's Guesthouse. Lar bildene tale for seg selv.

Interiør er ikke ghaneseres sterkeste side

Ester fornøyd med "mangotre" på rommet

Onsdagen var det tid for litt jobbing, og vi fikk beskjed om at sjåføren vår kom en gang mellom 6 og 9. Så pliktoppfyllende jenter som vi er, sto vi opp kl. 6. Bilen kom kl. 9. Vi har fremdeles litt å lære oss om den afrikanske klokka.
Vi hadde hørt at det skulle ta et par timer til landsbyene vi skulle besøke, men det viser seg overraskende nok å være 4 timer. Og dette på ubeskrivelige humpete veier, hvor vi flere ganger lettet fra setet. Da fikk jeg en følelse av å være i Afrika. 
Vi ble delt opp to og to, så jeg og Siri reiste sammen til to landsbyer. Vi blir omringet av bokstavelig talt hele landsbyen når vi går ut av bilen. Så der satt vi, midt blant hele landsbyfolket med høvdingen i front, og skulle intervjue disse jentene og høre hvordan de har hatt det etter de kom tilbake fra Accra. Litt surrealistisk. I den andre landsbyen måtte plutselig jeg og Siri snakket foran hele landsbyen om hvor viktig det er at de ikke sender jentene sine til Accra, og at det heller får gå på skole. Fikk litt presentasjonangst da, kan du si.

Et bilde sammen med høvdingen måtte til, men fotografen var litt uheldig her

Sånn ja, der var hele ansiktet med

Meg og Siri sammen med jentene fra programmet

Etter en humpete biltur tilbake, har vi byttet sted å sove. Lekkasje på badet og dårlig oppheng til myggnetting er ingen god nok grunn til at humøret skal synke, og må le enda litt til.

Ironisk nok sov vi veldig godt her. Pakket sakene våre etter en natts søvn, og gjorde oss klare for å dra videre til nasjonalparken, Mole. Denne delen av turen fortjener et innlegg for seg selv, så fortsettelse kommer.

23 dager

23 dager i Ghana. Høres ikke så mye ut, men føles som en evighet. Jeg oppdager nye ting hver dag, og tenkte jeg ville dele med dere noe av det jeg har lært om Ghana til nå:

• At mange barn er veldig skeptiske når de ser hvite. Slik som denne nydelige jenta her, som faktisk begynte å gråte da hun så oss. Moren forklarte at det var første gang hun så en hvit person. Følte meg litt som en marsboer.

• At vi har to skilpadder i bakgården vår, som da heter Kjell og Bjarne (navngitt av Ester).

•  At vi har takterrasse! Dette er et veldig fint sted for å drikke ananasjuice, lese pensum og jobbe med brunfargen. 

                            

• At tro-tro er det mest brukte kjøretøyet. Dette er da en slags minibuss som man fyller med veldig mange mennesker, og sammen med skinnseter kan det til tider bli i det klammeste laget. Heldigvis er det såpass trangt om plassen, hvis ikke lurer jeg på om jeg av og til hadde sklidd av setet. Ikke nok med det, de er heller ikke av beste kvalitet disse bilene. Dørene faller av rett som det er, men det er i grunn ikke noe problem, de bare fester den på igjen. Litt betryggende er det jo at de fleste bilene har klistermerker på rutene med  "Trust in God Always" og "Pray." Uansett, vi kommer oss frem! Dersom vi vil dra til ”Circle”, som er en slags busstasjon i Accra, står du bare ved veien et sted og lager en sirkel med fingeren din, venter til det kommer en tro-tro med en gutt hengende ut av døra som lager et liknende tegn, og du hopper på. Ganske enkelt og forvirrende system på samme tid. 

•  At det finnes Taco Dinner Kit på supermarkedet. Kostet riktignok nærmere 40 kroner og smakte såpe, men en liten følelse av norsk taco ble det!

• At ghanesere er svært hjelpsomme. Forvirrede nordmenn som vi ofte er, spør vi av og til om veien. Og da holder det ikke å forklare hvor vi skal gå, de følger oss like godt hele veien! Og spør du etter en boksåpner i en av bodene her, og den hyggelige mannen ikke selger det, nei, da får vi låne en gammel han har på lager inntil han får tak i en ny til oss. "You are my brothers! You are mye sisters!", forteller han oss. Hyggelig fyr.

•  At å vaske klær for hånd er en treningsøkt i seg selv, og ikke særlig gøy (selv om jeg smiler). Og rent blir det heller ikke.

• At etter man har hilst følger det naturligvis et frieri. "Oh, you are from Norway? I will marry you!" Svarer som regel nei.

• At visum ikke bare er enkelt å skaffe seg. Før vi dro sendte vi inn en masse papirer og betalte en masse med penger, men det viste seg å ikke være nok. Da vi kommer på flyplassen går de tre andre til en luke, hvor de får 30 dagers visum, mens jeg som går i en annen luke, hvor selvfølgelig køen er tregest, hvor jeg får 60 dagers visum. Og dette til tross for at jeg hadde dotter i ørene etter flyturen og ikke hørte noe av det mannen bak det tykke glasset sa til meg, så jeg måtte faktisk legge øret på disken for å høre noe i det hele tatt. Så eneste mulige grunn jeg kan se, er at han synes jeg hadde et fint øre. Uansett så betalte jeg mindre enn de andre for å forlenge visumet i dag, så jeg er fornøyd!

• At å drikke vann fra pose er mye gøyere enn å drikke fra flaske.

• At tuting får deg frem i trafikken. Her gjelder det å presse seg frem. For å få førerkort trenger man bare å betale en sum, noe som forklarer litt av kaoset her. Når vi forteller ghanesere om trafikkreglene vi har i Norge, er reaksjonen: "hvorfor gidder dere å ha så mange regler?"

• At livet i Ghana slettes ikke er feil!

23 dager. 112 dager igjen. Mye å lære.

I morra reiser vi opp til nord hvor for en ukes tid, hvor vi skal intervjue tidligere jenter som har vært med i programmet og familiene deres. Blir veldig spennende, veldig skummelt, og veldig lærerikt. Regner med det er dårlig med internetttilgang der, så dere hører mer fra meg når vi er tilbake.